Øyer
島
(shima)
Månelys sjø
under skyfri himmel:
alle øyene ser ut som
huller i isen.
Presten Saigyō
(1118–1190)
Hagedammen eller innsjøen må alltid ha minst én øy. Kort fortalt
kan vi dele hageøyene opp i to hovedgrupper øyer: De som skal illudere
naturlige øyer i et landskap, og steinkomposisjoner med mer mytologisk og
symbolsk betydning. Det er ikke noe skarpt skille mellom øy- og fjellformasjoner
i hagen, og de har ofte samme meningsinnhold.
Øyformasjonene som angis i Sakuteiki er basert på
ulike landskapstyper, og de ramses opp: Fjellholme, Markholme, Skogsøy, Klippeskjær,
Skybanke, Tåkedisskjær (som liksom bare så vidt skimtes gjennom disen), Sandbanke,
Tidevannstange, Elveøyer, Furubarkskjær.
De ulike øytypene beskrives for eksempel slik i Sakuteiki:
Fjellholmen ligger midt ute i vannet, og består av både
høye og lave topper, og er beplantet med eviggrønne vekster. Markholmen er lav,
med noen steiner her og der, og ellers åpen og dekket av siv og strå, gress og
mose. Skogsøya er flat og dekket av treklynger. På bredden av Klippeskjæret er
det plassert høyreiste steiner som stiger brått og skarpt opp av vannet slik at
og bølgene slår mot dem. Mellom klippesteinene er det små furutrær. En Skybanke
skal se ut som en flik av en sky som seiler forbi på vinden. Her trengs ingen
steiner, ingen planter, bare hvit sandstrand. Tåkedisskjæret ser fra motsatt
bredd ut som lag på lag med tåkeslør – i spindelvevslette, løsrevne flak.
I senere hager ble øyenes (eller fjellenes) symboliske betydning tillagt større
vekt. Aller viktigst var det at de symboliserte langt – eller endatil evig –
liv. Da kunne de være formet som en skilpadde og en trane, eller som visse
hellige fjell.
Skilpadden og tranen har en helt spesiell plass i japansk
folklore om udødelighet. Begge er skapninger som lever lenge, og er skildret i
legender som handler om å leve lykkelig til evig tid. Det finnes utallige øyer
og steinkomposisjoner i japanske hager som skal forestille skilpadder og
traner. Skilpadden består gjerne av fem mindre steiner plassert i tilnærmet
oval formasjon (føtter og hale) og en større som stikker litt opp (hodet).
Kroppen kan være indikert ved en eller flere steiner, eller rommet mellom de
seks steinene som da danner et omriss. Tranen er en høyreist og gjerne litt
kantete stein omgitt av flere mindre.
Et annet motiv er Hōrai, de udødeliges øy – eller fjell – fra kinesisk
og japansk mytologi. Dette er gjerne en komposisjon med en litt spiss stein
omkranset av flere mindre og lavere.
Meru eller Shumi er en gjenskaping av Sumeru-fjellet i
buddhistisk (og hinduistisk og jainistisk) mytologi. Det skal være sentrum for
alle fysiske og åndelige verdener eller universer. I hagen gjengis det ofte som
en komposisjon der den sentrale steinen er høyreist, men med flat topp.
Det er ikke alltid noe klart skille mellom de ulike motivene,
de går gjerne over i hverandre og tillegges ulik betydning i ulike perioder.
Senzui narabi ni yagyō no zu sier:
Når du går i fjellet på leting etter stein til hagen, er
det viktigst å finne Tidløssteinen, den er ikke flat på toppen, og kan
betraktes fra alle kanter. Dette er en stor stein. Er den liten, er den ikke
majestetisk. Dette er Hōrai. Ved siden av den, er Hōrais skilpadde, steinen som
kalles Titusenevigheter.
Foto fra en hage i Kyoto, fra Tenryuji og fra Saihoji
Steinkomposisjoner og øyer i sjøer, hav og elver