Fallvann
Fossefall
滝 (taki)

I Sakuteiki skilles det mellom ulike typer vannfall, alt etter hvordan vannet faller, og ikke minst, hvordan det treffer «fallsteinen». Ethvert konstruert vannfall må ha en fallstein. Det er denne steinen vannet treffer når det faller. I tillegg har det gjerne en eller flere klammesteiner til høyre og venstre, som sørger for at vannet ikke renner på avveier.

Forskjellige typer fossefall:

Tvillingfall
Her deles vannet i to parallelle vannfall. 

Glidende fall /Glifall
Her glir eller sildrer vannet ned langs fallsteinen.

Sprettfall
Her trengs det en fallstein med skarpe kanter, og vannet må falle med full styrke, slik at det spretter opp fra fallsteinen.

Teppefall
Dette forutsetter en kulp før fossefallet, slik at vannet kan renne over kanten som et teppe.

Trådfall
Det skapes ved at kanten av fallsteinen er sagtannet, slik at vannet deles i mange tråder, som streker i luften.

Trappefall
Dette lages med to sett fallsteiner, satt over hverandre, slik at vannet faller trinnvis.

Der fossen faller i tre trinn,
kan sjelen lutres,
og vaskes ren for lag på lag 
av syndig tale, tanke, gjerning.
Presten Saigyō (1118–1190)

Rennende vann
Bekk

遣水 (yarimisu)
Elv
川 (kawa)

Hagebekken var et fast innslag i hagen på Sakuteikis tid. Bekken snodde seg gjerne gjennom hagen som en slange, og rant sakte. Det var populært med diktkonkurranser på den tiden, og da sendte siste taler et sakebeger på bekken som en barkebåt, og den som grep det, måtte komponere neste vers av diktet.

Å anlegge en hage krever dyp innsikt. Det er blitt sagt at her er jorden herre og vannet hans undersåtter. Altså renner vannet dit jorden tillater, men stopper når jorden legger hindringer. Sagt på en annen måte er fjellet herre, vannet hans tjener og steinene er herrens rådgivere. Vannet reflekterer derfor fjellets karakter. Er fjellet svakt, vil vannet uvegerlig bryte det ned, som undersåtter som gjør opprør mot overmakten. Et svakt fjell er et fjell uten stein.

Sakuteiki gir følgende råd for å lage en slyngete hagebekk:
Først må du plassere en frontstein der du vil at elva skal bøye av. Frontstein må ha god overflate. I elvelandsskapet er det ikke mange steiner, bare noen få, og de har som funksjon å få vannet til å skifte retning. Du må være lydhør for steinens vilje når du plasserer de resterende steinene.

Senzui narabi ni yagyō no zu legger til:
Når det gjelder resten av steinene, husk at elvevannet eroderer alt som står i veien for det, og verken fjellsiden eller elvebredden kan motstå elvens krefter. Etter hvert som vannet strømmer og slår mot disse steinene, tvinges vannet til å dreie av og strømme videre med fornyet styrke i en annen retning. Målet må være å forsøke å gripe ånden /essensen i det som kommer lenger nedstrøms, og utforme diverse tablåer som gjør at stemningen rundt elven gradvis endrer seg. Både antallet stein som settes i elven og avstanden mellom dem, avhenger av omgivelsene – og av kunstnerens hånd. I en meanderelv finnes et fenomen kalt «dreiestein». På steder der vannet strømmer friskt og tar en dreining plasserer du noen merkelige, særpregede steiner.

Krummer hånden
drikker vannet som fosser
ned over berget
med en inderlig bønn
om hell og lykke.
Man’yōshū (700-tallet)

Foto fra foss i Norge og hager i Japan


Det er store variasjoner i landskap med vann i Norge. Via høye fosser, elver, vassdrag og bekker renner vannet fra fjellene, over myrene, gjennom skogene, mot havet.