Japansk hagekunst handler i bunn og grunn om en betraktningsmåte, – et særegent blikk på naturen og naturens elementer, som igjen gir innsikt i landskapets grunnprinsipper.
Den beste kilden til å forstå japansk hagekunst – og skjerpe blikket på naturen –, er Sakuteiki, Japans, og kanskje verdens, aller tidligste hagehåndbok, skrevet på 1100-tallet.

Å skape en illusjon av natur har alltid vært målet for den japanske hagekunsten. Hvordan det ble gjort og hvilken natur som ble gjenskapt, har variert. Men utgangspunktet har alltid vært naturen – landskapet formet av vær og vind, av geologi og klima. Mens man i vestlig hagekunst gjerne har hatt et mål om å skape avstand til naturen – i form av rettlinjede bed, den franske hagens geometriske parterrer, velfriserte hekker og pent anlagte hageganger, har man i den japanske hagen søkt å finne tilbake til naturen, og et av gartneren eller landskapsarkitektens viktigste felt var å kjenne naturen. Å forstå hvordan naturen oppførte seg, skjønne hvorfor ting så ut som de gjorde.

Sakuteiki er Japans eldste hagehåndbok, kanskje verdens eldste. Den ble skrevet på 1000-tallet av adelsmannen Tachibana no Toshitsuna (1028–1094), og oppsummerer noen prinsipper for den japanske hagekunsten som for en stor del fortsatt er gyldige. Det betyr ikke at ikke hagekunsten har forandret seg de siste tusen år, men noen grunnleggende elementer er uendret.

Det viktigste av alle, er oppfordringen om å fremkalle naturskjønne steder fra fjern og nær og ta utgangspunkt i dem når man anlegger hagen. Og Sakuteiki består for en stor del av beskrivelser av ulike landskapstyper og en oppramsing av hagens elementer og hvordan de kan anvendes.                                  
Hagen ble ansett å være vakrere og mer natur enn naturen selv, nettopp fordi den ikke var natur, men en representasjon. Hagen gjenga essensen av naturen: 

Noen har sagt at hagen aldri kan overgå naturens skjønnhet. Og reiser du rundt om i landet vil du utvilsomt se steder med stor naturskjønnhet. Men like sikkert er det at like ved siden av dem, er det ganske sikkert steder som ikke har noen estetisk interesse overhodet. Når mennesket lager hager derimot, velger de bare ut det vakreste og mest tiltalende og sørger for å utelate det som ikke passer inn. 

Det er et faktum at mye i Japan, både det menneskeskapte og det naturlige, fordrer at man betrakter det med skylapper. Eller telelinse. Slik at man ikke ser det som ligger like ved siden – en lagerbygning, et ojefat, et kjernekraftverk. Vår opplevelse er at det å gå rundt i norsk natur ofte er som å gå i en japansk hage. Her trengs ingen hagearkitekt. I norsk natur trenger man heller ikke skylapper, går man i fjellet er hele landskapet i alle dets avskygninger like visuelt interessant. Selv om noen steder merker seg ut. Og det er de vi er ute etter: Steder som vi føler ser nøyaktig ut som inspirasjonskildene til de japanske hagene, eller – kanskje enda bedre – til hagene selv. Den norske fjellheimen er som en katalog over det Sakuteiki kaller landskapstyper. Her finner vi alt hva et hagehjerte måtte begjære, man må bare se det. Få øynene opp for det.

Den japanske hagens grunnleggende bestanddeler er ikke blomster og busker, men stein, vann og sand. Mose, noen trær, stort sett eviggrønne, visse typer siv og strå. Det er det hele. Med dette kunne man konstruere et spekter av landskapstyper. Og denne nettsiden er delt opp etter disse elementene og landskaptstypene – i tillegg til en del elementer som ikke var med da Tachibana skrev sin håndbok på 1000-tallet.  

Foto fra Ginkakuji, Kyoto