Den japanske kysten er svært forskjellig fra den norske. Landet består for en stor del av vulkanske dypbergarter, og kysten preges av karakteristiske, taggete klippeformasjoner som stikker ut i eller opp av vannet. Det er gjerne disse som gjenskapes i den såkalte «havstilen», en hage som illuderer et kystlandskap. Men også langstrakte strender med viker og bukter, dekket av sand eller rullestein, forekommer, og dette ses særlig i hager fra 1600-tallet og utover.

For å lage en hage i havstilen, må du først gjenskape den steinete stranda. Gjør det ved å plassere steinene slik at det virker som om de beveger seg bort fra stranda som bølgene liksom skyller mot, og stikker halvveis opp av vannet. Sett flere kneisende, høye og kantete steiner innerst ved strandlinjen, og så noen enkeltstående, mindre steiner som titter fram her og der. Steinene må se ut som forrevne klipper utsatt for voldsomme bølger. Fullfør dette med å legge til en odde dekket av hvit sand, og noen få trær, særlig furu.

Tidevannsbanke

Den japanske hagen er rent illusjonsmakeri, et kondensert bilde av utvalgte elementer fra naturen som skal gi en følelse av den store, ville Naturen. Både Kystlandskapet og Tidevannsbanken skal, i en stillestående hagedam, skape en følelse av havets bevegelser, tidevann og bølgeskvulp.

Tidevannsbanken skal fremstå som en strand ved fjære sjø, når vannet har trukket seg tilbake og etterlatt steinene halvt synlige over vann, og halvt skjulte under. Planter behøves ikke her.

Men også naturen etteraper av og til seg selv. Små fjellvann kan også minne om havet, omgitt av myke svaberg eller kantete klipper.

Foto fra Nijo Castle, Kyoto                          

Den norske kysten er lang og variert. Fjell, stein og rennende ferskvann møter havkanten og danner landskap med sandstrender, rullesteiner, skjærgård, fjorder, elveos m.m.