Landskapet
山水 (sansui)

Hva er et landskap? Hva er natur? Forholder vi oss annerledes til det vi ikke har ord for?

Ordet “natur“ på norsk har tre hovedbetydninger: 1, medfødt, iboende egenskap; 2, verden og dens innhold; 3, den delen av verden som ikke er skapt av eller forandret av mennesker. Det er med andre ord et abstrakt samlebegrep, og ikke særlig presist. Det japanske språket manglet lenge et ord som tilsvarte vårt naturbegrep. For dem var det en fremmed tanke å betrakte naturen – eller landskapet – som adskilt fra mennesket. En slik tenkemåte kom først med den tidlige modernismen og møtet med Vesten. Da skapte de et nytt ord, shizen (自然), som skulle tilsvare det vestlige naturbegrepet – og som altså er en fellesbetegnelse både for de naturlige omgivelsene og det som faller naturlig, som kommer av seg selv.

Selvsagt snakket de om naturen før også, men da som noe konkret og håndgripelig  og mer i betydningen landskap, omgivelser. Det eldste ordet for landskap er fūkei (風景 – satt sammen av ideogrammene for vind og utsyn), eller fūkō (風光 – vind og lys). Som så mye annet var dette opprinnelig kinesiske begreper, og de har røtter så langt tilbake som 300-400-tallet. De betegnet det håndgripelige landskapet man kunne se rundt seg.

På 700-tallet dukker det opp et nytt landskapsbegrep både i Kina og Japan – sansui (山水) (shanshui på kinesisk), som består av tegnene for fjell (山) og vann (水). Fjellet ble i kinesisk tankegang oppfattet som verdens grunnelement. Fjell og vann er også hagens viktigste bestanddeler: fjell, som i stein og vann, enten det er rennende eller stillestående. I dag brukes dette ordet primært om landskapsmaleri (sansuiga) og om en viss type hage: den tørre landskapshagen – karesansui (mer om den under Mose).

Det er dette begrepet som brukes om naturen og landskapet i Sakuteiki.

Foto fra Noto-halvøya, Japan og landskap i Norge