Lys og mørke
陰影 (in'ei)

I Norge hyller vi de lange sommernettene og de trolske skyggene. Den katalanske arkitekten Antonio Gaudí betraktet dette at sola ofte henger så lavt på himmelen, som årsaken til at vi i Norden var så opptatt av overnaturlige skapninger som troll og vætter, huldra og nøkken. Ved Middelhavet, der sola står midt på himmelen og lyser loddrett ned på bakken, mente han, der er menneskene mer logiske og rasjonelle.

I Japan, som i noen grad i Norge, har man alltid verdsatt mellomtilstandene – halvmørket, morgengryet, skumringen. Forfatteren Jun’ichirō Tanizaki (1886–1965) mente at essensen av den japanske estetikk var å finne i nettopp halvmørket. I Hyllest til halvmørket, som kom ut i 1933 (på norsk i 2020, oversatt av Ika Kaminka), skriver han om hvordan alt tar seg helt annerledes ut i halvmørket, når det bare så vidt kan skimtes. I blafringen fra et stearinlys lyser for eksempel gullet i en dekorert bolle bare opp glimtvis nå og da, og gir en mye mer intens opplevelse enn når det ses i et jevnt opplyst rom. 

Tanizaki skildrer det han opplever som forskjellen mellom vår vestlige smak og den japanske:

De maler tak og vegger hvite for å drive bort enhver skyggefull krok. Vi fyller hagen med skyggefulle planter; de brer ut en flat gressplen.
Hvordan oppstår en slik avstand i smak? spør Tanizaki og svarer: 

Slik jeg ser det, ligger en mulig forklaring i at vi orientalere søker tilfredsstillelse i de omgivelsene som er oss gitt og forliker oss med tilværelsen slik den er; mørket gir oss intet ubehag, for det som ikke kan hjelpes, forsoner vi oss med, og er det knapt med lys, så fordyper vi oss heller i mørket og oppdager at også det har sin egen skjønnhet.

Foto fra Manshuin, Kyoto