Stein
石 (ishi)
I Japan har man alltid hatt en fascinasjon for stein, særlig
steiner med en påfallende form, store kampesteiner, flate steiner eller steiner
som var særlig vakre eller iøynefallende. De har ofte blitt betraktet som
hellige, besjelede eller gudebebodde. Dette hadde vi for så vidt i Norge også,
der såkalte «jordfaste» steiner ble tillagt særlig verdi og egenskaper.
I Japan ble – og blir – noen slike steiner merket av med et
rep laget av siv eller strå kalt shimenawa (しめ縄), gjerne påhengt dekorative papirremser. De
kalles iwakura (岩倉)– hellige
steiner, og anses å være visitasjonssted for guddommene. Det er ikke vanskelig
å se det for seg når man betrakter noen av steinene i fjellet. Noen av dem synes
formet av en guddommelig hånd, andre virker plassert av en kunstner.
Stein var også hagens viktigste element. Å anlegge en hage
ble omtalt som å sette stein
–
ishi wo taten koto. På Sakuteikis tid – og i noen grad fortsatt i dag – var det viktig for
hagemakeren å følge steinens vilje, og det ble ansett som farlig å bryte med
den.
Å stille på høykant en stein som opprinnelig lå flatt, og legge ned en som
før sto oppreist, er tabu. Da forvandles steinen til en uunngåelig hevnsøkende
ånd som lyser forbannelse.
Du skal ikke endre steinens
posisjon fra slik den var i fjellet. En stein som er snudd på hodet så den
delen som var nederst kommer på toppen, kalles en vrengt stein. Det gjør
steinens ånd vred og bringer ulykke.
Fra hagehåndboken Senzui narabi ni
yagyō no zu, 1400-tallet
Mye av Sakuteiki handler om steinkomposisjon. Steinene kunne
illudere fjell eller øyer, og ble etter hvert også tillagt en del symbolske
betydninger. Det var viktig å finne de riktig steinene, og med tiden ble jakten
på sjeldne og utsøkte natursteiner intens.
Når du skal sette stein, velg
ut en kantete sjefsstein, plasser den først og la deg lede av den når du
setter de øvrige steinene.
For å skape et bratt fjellheng, la steinen stå rak som et skjermbrett, en
åpen dør eller la den stige opp som en trapp.
Stein i gresset ved foten av et fjell bør minne om en hurv med hunder som
har lagt seg ned, en gjeng med vilt omkringspringende griser eller en bøling
kuer med diende kalver.
Den andre
hagehåndboken, Senzui narabi ni, gir mer konkrete og praktiske råd for
steinkomposisjon:
Når du går ut på landet og i fjellet for å finne steiner, skal du ha de tre
kreftene i bakhodet: horisontal, diagonal og vertikal. Disse tilsvarer triaden himmel,
jord og menneske. Får du denne triaden på plass, og planter et opprett tre for
å komplementere den, er resultatet en plettfri juvel for en konge.
I Tokugawa-perioden (1603–1867), da det var fred i det
strengt totalitaristisk styrte føydalsamfunnet, men yrte av føydale lensherrer
(daimyō) som forsøkte å overgå hverandre i storhet og prangende konsumpsjon,
var særpregede steiner særlig ettertraktet og kunne nå astronomiske priser.
Foto av iwakura, dekorert med shimenawa, et bånd av strå, og papirbretting gohei.
Fra japanske hager; Rengeiji og Kyushurin
Betraktninger i stein