Stien
道 (michi)

I de eldste hagene var det ikke egentlig noen sti. Man beveget seg primært rundt i båt på innsjøen, eller betraktet hagen fra verandaen eller fra paviljonger som ofte var forbundet til huset med gangbroer. Også de noe senere tempelhagene var laget for å bli betraktet fra en stillesittende posisjon. Det var først med tehagen på 1500-tallet at hagegangen, stien, ble et bærende hageelement.

Tehagen skal danne overgangen fra den verdslige, hverdagslige verden og inn i det opphøyde, meditative rommet hvor teseremonien foregår. Tehagen var ofte liten, men ved hjelp av ulike designteknikker ga den inntrykk av å være mye større. Et slikt grep var å variere underlaget man gikk på, for å tvinge den gående til å passe på hvor man satt føttene. Det ble gjort ved bruk av ulike typer tobi-ishi – gangsteiner, eg. sprettsteiner – steiner som kunne ha svært varierende form og som gjerne var satt sammen i ulike mønstre. Igjen var det naturen som var forbildet, og mange av de mest forseggjorte hagegangene kan vi finne varianter av i norsk natur.

 
 

Foto av tobo-ishi, Kurotani, en hage med tehus i Kyoto, Katsura og Tairyu Sanso

Stiene, – noen har gått her før oss