Trær
木 / 樹 (ki)
Treet er den ypperste pryd blant mennesker og i himmelen.
I likhet med steiner ble også trær fra gammelt av sett på
som tilholdssted for gudene, og store, majestetiske trær kunne merkes med et
rep – shimenawa –しめ縄 – prydet med brettede
papirremser.
Selv om trær alltid har vært benyttet i hagen, sies det ikke
så mye om dem i Sakuteiki. Illustrert hagehåndbok skriver mer om trær og ulike
treformasjoner, mest fra et rent visuelt designståsted. «Slyngtrær stopper
slyngete sti» står det, og viser en illustrasjon av to trær som slynger seg om
hverandre fra hver sin side av stien og fungerer som et stengsel.
Etter hvert som tiden
gikk, begynte det å bli vanskelig og kostbart å få tak i gode steiner, og fra
slutten av 1400-tallet begynte man derfor å plante eviggrønne busker, og da
særlig asalea, og klippe dem til så de illuderte steinkomposisjoner.
Trærne i japanske
hager og parker er ikke «ville». Trærne underlegges menneskets vilje, veksten
tøyles og de trimmes og klippes for å framstå som sinnbildet på det
landskapet de kommer fra: Er det snakk om en forblåst kystfuru eller en
staselig, ruvende skogsfuru, for eksempel? Selv om
trærne er i full størrelse, kan teknikkene minne om bonsai.
Samtidig som de er
underlagt streng disiplin, behandles de også med stor omsorg.
Furutrær med lange
horisontale greiner er særlig skattet, og når greinene etter hvert ikke klarer
å holde seg oppe ved egen kraft, bygges det infløkte bambusstativer for å støtte
dem opp.
Om vinteren beskyttes trærne,
særlig i nord, med stativer av tau og bambusspiler (yukitsuri – 雪吊り) som
skal beskytte dem mot å knekke under vekten av snøen. I dag som det knapt snør
lenger, fortsetter man med denne skikken av rent estetiske årsaker, og som en
årstidsmarkør.
Noen planter fra
varmere strøk pakkes gjerne helt inn i halm som beskyttelse mot frosten (shimoyoke – 霜除け).
Og trærne får gjerne
magebelte av halm (waramaki – 藁巻き), som skal beskytte dem mot skadedyr gjennom
vinteren.
Foto av trær med shimenawa og gohei
–
strå og brettet papir, og trær og busker i japanske hager
Furua kom til Norge like etter siste istid og
er det treslaget vi finner mest av. Det er bare vanlig furu, pinus sylvestris, som
er viltvoksende
her,
–
av
furuslektas 100 arter.
Furua er hardfør og trives godt på næringsfattig grunn som harde bergarter
med lite jord. Men godt med lys vil den gjerne ha
–
ikke noe tre er vel vakrere enn når sola
skinner på furuas stammer og krone!
Fjellbjørka er et lite tre, nesten som en busk, og kan ha flere stammer.
Bladene er tykke og blir gule om høsten. Den vokser i tregrensen og former seg naturlig etter terrenget. De krokete stammene kan se ut som om de er bevisst formet, men her er det naturen som er kunstneren.